Liv-Heidi Pedersen jobber som rådgiver i Redd Barna, og reiste med AFS til USA. Les hvordan har AFS påvirket livet hennes, og hvordan hun hver dag jobber for at flere barn verden over, får mulighet å gå på skolen.
Kan du fortelle oss litt om ditt forhold til AFS?
Jeg var på utveksling i USA, et lite sted i New York State. Jeg husker veldig godt da jeg møtte familien min første gang, og vertsfaren min sa: Velkommen til Pavilion, hvor vi har flere kuer enn folk. Jeg tenkte – herlighet, hva er det jeg har begitt meg ut på, dette kan bli et kjedelig år. Det ble det absolutt ikke! Jeg gikk fort fra å være utvekslingselev fra Norge til å være søster, datter og venn. Det er et år som jeg ser tilbake til med mange små og store øyeblikk av gode minner. På det året ble jeg nok også en AFSer, ikke en som bare dro på utveksling.
Det tok faktisk litt tid før jeg ble frivillig i AFS. Da jeg først ble med i AFS Oslo, var en av de tingene jeg brant mest for å gi god informasjon til andre ungdommer, slik at flere skulle få mulighet til å dra på utveksling. Jeg kunne liksom ikke helt skjønne hvorfor noen ikke ville si ja til en så fantastisk mulighet.
Så begynte jeg å jobbe på kontoret som frivilligkoordinator, og jobbet tett med alle de fine frivillige i lokallagene i AFS Norge. For en flott jobb å ha! Jeg har innsett at jeg kommer nok til å være AFSer hele livet, og det er jeg veldig stolt av.
Husker du hvordan/når du bestemte deg for å reise på utveksling?
Jeg hadde en farmor som hele min barndom lærte meg å være nysgjerrig på verden, land og folk, utforske nye steder og lære om hvordan andre mennesker lever og har det. Så da jeg fikk en brosjyre i posten om et år på utveksling var det som om alt det jeg hadde lært fra historier og bøker fikk en helt ny mening og mulighet, og jeg var ikke i tvil. Jeg måtte på utveksling.
Jeg var nok litt overrasket over at mamma og pappa ikke var like sikre som meg med en gang, og jeg brukte litt tid på å overtale dem. Da jeg valgte å reise med AFS, og de så at vi er en seriøs organisasjon, var det greit.
Hvordan har AFS-året påvirket livet ditt videre?
Oi, det er vanskelig å si, det tenker jeg noen ganger på. Hvordan ville livet mitt vært uten AFS? Jeg kan jo ikke vite hvordan livet mitt ville vært uten AFS, jeg vet bare hvordan det har vært med.
Mange av de valgene jeg har gjort i min karriere, kan gå tilbake til mitt utvekslingsår med AFS. Jeg forsto litt at verden ikke er så stor, og det er så uendelig mange muligheter. Jeg skjønte også ganske fort at det faktisk ikke er alle som har de samme mulighetene. Det er en urettferdighet som for en person avhenger av hvor de blir født og vokser opp, men hvor løsningene ligger i de litt større systemene og hvordan samfunn er bygget opp. Det er en urettferdighet jeg trenger å jobbe mot for å minske, litt hver dag. Det er nok mye av grunnen til at jeg jobber med utdanning og jobber i Redd Barna i dag. Og litt tilfeldigheter og flaks på veien.
Jeg har lært veldig mye i AFS som jeg har hatt god bruk for i andre jobber jeg har hatt. Nå, i Redd Barna, for eksempel, så jobber jeg nært med kollegaer i andre land hvor Redd Barna jobber. Da har jeg en ekstra ferdighet med meg, som interkulturell kommunikasjon og forståelse. Det er en forståelse om at folk er folk, mennesker er preget av den kulturen de er vokst opp i og påvirket av, men at alle også er individer. Det kan være ganske tricky, men AFS har nok lært meg mye om det.
I Redd Barna har jeg hatt mange kurs og workshops, og da tenker jeg ofte på AFS-camper og orienteringer. Jeg har fått mange gode lederegenskaper som jeg bruker i jobben min nå, for eksempel aktiv læring og aktiviteter. Det hender jeg også bruker energizers og aktiviteter jeg er veldig glad i. Det er ikke alltid det er like stor respons hos voksne mennesker som ivrige AFSere, men det er artig likevel.
Så håper jeg og tror at gjennom alle mine AFS-erfaringer og øyeblikk har jeg blitt en generøs og åpen person, som tør å reise litt annerledes og møte nye mennesker.
Hva liker du best ved jobben din i Redd Barna?
Jeg er enormt glad for at jeg kan bruke arbeidsdagen min på å jobbe for at barn flere steder i verden får gå på skole, og oppleve en så god skolehverdag som mulig. Skolen er barns univers, det er deres verden og hverdag, så det skulle bare mangle. Det får jeg lov til å jobbe med hver dag.
Akkurat nå jobber jeg med utdanning i kriser, som krig og naturkatastrofer. Da samarbeider jeg med myndigheter, kunnskapsdepartement og andre organisasjoner. Vi støtter opp arbeidet med å få barn inn på skolen igjen, sette opp gode skoler og sikre at barn i det minste har et minimalt skoletilbud. I noen situasjoner setter vi opp midlertidige klasserom, i påvente av en permanent løsning. Jeg har noen av mine mest takknemlige stunder når jeg ser at barn kommer til skolen med den nye sekken sin, og skrivebok og blyant i hånda. Da tenker jeg – herlighet, dette har jeg vært med på å gjøre. Barn får gå på skole, de får være barn i en kaotisk situasjon. Jeg får være med på å utgjøre en forskjell i barns liv. Så får jeg reise mye, og treffe nye folk. Det er veldig bra for en litt rastløs AFSer. I tillegg har jeg så flotte kollegaer!
Hva er mest utfordrende i jobben din i Redd barna?
I den jobben jeg har nå, kan det være krevende å møte så mye urettferdighet, og barn som opplever en vanskelig hverdag. Jeg hører en del tøffe og harde historier, hvor jeg tenker at ingen barn skal trenge å oppleve en sånn hverdag. Noen barn, mennesker og historier gjør større inntrykk og sitter litt i, det kan være utfordrende. Samtidig gir det meg også en enorm driv i jobben. Glede og håp i mennesker jeg møter, at jeg møter ressurssterke folk, som bare akkurat nå er i en vanskelig livssituasjon. Jeg blir mer motivert for å gjøre en god jobb, for det betyr å finne gode løsninger for barn, holde fokus på at vi skaper gode resultater, og det er ikke bare på papiret men i noen sin hverdag.
Akkurat nå har jeg en jobb hvor jeg reiser mye, og er ute ganske lenge av gangen. Da synes jeg det er litt utfordrende å komme hjem igjen, faktisk. Jeg trenger rett og slett en re-orientering. Da er jeg glad for at jeg har gode venner rundt, meg som også er AFSere og som forstår. Så går det en uke eller to, så er jeg tilbake i hverdagen. Jeg har nok funnet en god balanse mellom å jobbe hardt i vanskelige situasjoner, og at jeg når jeg kommer hjem kan ha en kjempeflott kveld med gode venner, uten at jeg må tenke så mye på de utfordrende situasjonene jeg kan møte på. Det er viktig for meg.
Hva vil du si til de som nå vurderer å reise på utveksling?
Om man i det hele tatt lurer på det, har hatt en aldri så liten tanke om det, vil jeg si -gjør det! Det er en fantastisk opplevelse som man aldri glemmer. Det er ikke lett, det kommer vanskelige stunder, det er litt opp og ned. Men det er ikke så vanskelig heller, og det er absolutt verdt det!
Det er mange gode og fornuftige argumenter for hvorfor man bør dra på utveksling. Lære seg et nytt språk, lære seg en kultur på en helt annen måte, fra en families ståsted, få en ny familie, et nytt hjem som man kanskje vil regne som sitt andre hjem for resten av livet. Jeg tror det er mange som tenker på fremtiden, at man skal gjøre det som er lurt, tror at man «går glipp av noe» ved å ikke være hjemme et år.
Kanskje vil du få en opplevelse som påvirker resten av livet ditt. Kanskje vil du få et år som ikke påvirker resten av livet ditt så mye. Det er ikke så viktig nå. Det som bør betyr noe, er at du får et år som er fylt med så mye glede, læring, eventyr, nye opplevelser, ny familie og nye venner. Mitt beste råd: Reis! Bare gjør det!
Vi vil takke Liv Heidi for at hun lar oss få innsikt i jobben hennes, og fortalte oss om hvordan AFS har påvirket livet hennes.