Å komme fra et lite tettsted med snaut 4000 innbyggere, til å komme til en by i Tyskland med det nesten 40-doblede var stort og gøy, og jeg nøt tilværelsen og vissheten om at jeg skulle tilbringe det neste året i et nytt land, med ny familie, nye omgivelser og nye impulser. Et utvekslingsår var noe jeg hadde tenkt på og smådrømt om lenge, og selv når koronaen gjorde stadig større inntog, ikke bare i Norge, men også i verden ellers, var jeg fortsatt fast bestemt og innstilt på å reise uansett.
Jeg hadde spart opp penger og entusiasme, og så frem til et år fylt med cafebesøk med venner, skolegang med ny klasse, nyttårsfeiring sammen med venner, og ellers masse, forskjellige, morsomme aktiviteter og begivenheter som jeg skulle fylle dagene mine med gjennom utvekslingsåret mitt. Selv om jeg visste at pandemien nok kom til å sette et visst preg på tilværelsen, tenkte jeg håpefullt at det var det vel begrenset hvor mange restriksjoner som ville møte meg. Og den pandemien kunne vel ikke vare såå lenge, eller?
Og i starten var det faktisk herlig. Selv med maskeplikt på skolen og de andre standardreglene som å holde avstand, så var det ikke så altfor store restriksjoner som møtte meg. Cafebesøk, dra i butikker, trening med friidrettsgruppa og et utvalg aktiviteter var tillatt, og jeg stortrivdes virkelig med min nye tilværelse i Tyskland.
Men så kom lockdownen. Og den kom hardt.
System med avvekslende skoleuker hjemme og på skolen ble innført allerede ved høstferien, men fra og med desember var det kun hjemmeskole som gjaldt, og både jul og nyttår ble feiret med strenge restriksjoner og begrensninger. Å se folk uten maske (de forholdsvis få folka man i det hele tatt så) var heller et unntak- her var det også selvfølgelig kun FFP2-masker som gjaldt, samtidig som stadig nye og strengere restriksjoner kom på løpende bånd, og julemarked som jeg hadde gledet meg så veldig til ble en fjernere og fjernere drøm. Likevel angrer jeg ikke et sekund på at jeg dro, og året brakte med seg andre og viktige erfaringer og lærdommer som jeg ikke ville vært foruten.
Det var heldigvis verdens snilleste vertsfamilie jeg var «stuck» med, hvor jeg også fikk skravlet masse og forbedret språkkunnskapene betraktelig, og jeg ble også virkelig reddet av å ha en hobby med løping og friidrett som jeg kunne fylle dagene med. Restriksjonene tillot heldigvis også å kunne trene med én annen i friidrettsgruppa, og det samt besøk til ei god venninne fra klassa som også heldigvis var nabo, var ofte store lyspunkter i hverdagen. Og klisjenok som det høres ut var det faktisk bare en ting som gjaldt under lockdownen- å rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen. Og jeg beholdt alltid håpet om at landet en eller annen gang måtte gjenåpne. Selv om det ikke er til å legge skjul på at det var så mye som jeg så gjerne ville ha gjort og opplevd, ga det også bare en enda sterkere grunn til å komme tilbake igjen på besøk.
Jeg forsøkte å være optimistisk gjennom dagene med videokonferanse nr 235 og portforbud for 3. uka på rad, men må også ærlig erkjenne at det ikke bare var lett. Å sitte atter en dag alene foran en pc-skjerm med ny runde videokonferanser var ikke alltid like givende, og til tider var skolen med tilhørende (og til tider nokså mye) skolearbeid frustrerende og vanskelig, men likevel en verdifull erfaring det og. Det var også et år hvor jeg vokste og lærte mye om meg selv, og året bød også på nye perspektiver på livet og tilværelsen. Det var også et år hvor selvstendighet ble plassert på agendaen, og positivisme var et viktig verktøy for å komme gjennom hverdagen.
Etter hvert som dagene, ukene og månedene gikk var gleden desto større da landet endelig åpnet opp igjen mot sommeren, og de siste ukene av utvekslingen ble også de beste, hvor dagene kunne nytes med stafett med friidrettsgruppa, cafe. sosialt og moro sammen med venner. Jeg føler meg heldig som overhodet hadde muligheten til å dra på utveksling midt i en pandemi, og til tross for alle restriksjoner har jeg møtt mange fine mennesker og knyttet mange kontakter, og fått en herlig ekstrafamilie.
Sett i ettertid var det virkelig et utfordrende år på mange måter, men jeg er glad, takknemlig og ikke minst stolt over de fine og viktige erfaringene og lærdommene det brakte med seg. Så får jeg nesten bare dra tilbake igjen på besøk for det julemarkedet!
Selv om utvekslingsåret ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt, er det et år jeg aldri ville ha vært foruten – pandemi eller ei!
Hanna i Tyskland 2020-2021
